Min alder til tross: Jeg vokste opp uten PC, uten TV-spill og når det er sagt fikk jeg generelt ikke lov til å se så mye på TV. Jeg var veldig mye ute og lekte, men noen dager er regnværsdager og ikke alle regnværsdager egner seg for hyttebygging, klatring i trær og slåball. Noen dager egner seg for tegning, puslespill og lego. Den dagen jeg oppdaget sangboken var antakelig en slik regnværsdag.

Det var en visebok. Den inneholdt mange spennende tekster og bilder fra en tid i svart-hvitt. Selvsagt kunne jeg ingen av melodiene, men jeg gjorde slik jeg visste jeg skulle. Jeg sang. Det var spesielt én vise jeg raskt ble glad i. Årene har gått og jeg har glemt hva den het, men ved siden av strofene var det tegnet et tre. På en gren satt en liten fugl.

En dag tok jeg med viseboken på skolen. Slik bare et barn kan ville jeg dele min glede med andre. Jeg fremførte sangen for læreren, som lovet at vi skulle synge den sammen i klassen. Han holdt løftet sitt, men før vi noensinne kom så langt sjekket han melodien med viseforfatteren. Min sang, som han sa, var feil.

Det var et av disse øyeblikkene som forandrer.