gullku

Vinterglede

Siv Lene — Wed, 21 Dec 2011 12:46:54 +0000

Så er vinteren endelig kommet til Halden. I lang tid har gradstokken vist plussgrader og himmelen har lovet regn, men det har blitt kaldere. Nå ligger streken og vipper sånn på midten. Akkurat så vannet fryser. Akkurat så nedbøren som kom i går var snø. Vakker, hvit snø.

Følelsen av lykke er nesten ubeskrivelig. Det bobler inne i meg av forventning og barnlig glede når jeg ser de hvite greinene. Tiden er inne for lange skiturer, akebrett og rød nese. Adventsstakene i vinduene kommer plutselig mer til sin rett. Jeg kjenner en inderlig trang til å mate småfuglene. Lage en snømann. Feire jul.

I morgen er årets mørkeste dag, men det er allerede blitt lysere.

Drømmefanger

Siv Lene — Fri, 11 Nov 2011 00:07:00 +0000

Min alder til tross: Jeg vokste opp uten PC, uten TV-spill og når det er sagt fikk jeg generelt ikke lov til å se så mye på TV. Jeg var veldig mye ute og lekte, men noen dager er regnværsdager og ikke alle regnværsdager egner seg for hyttebygging, klatring i trær og slåball. Noen dager egner seg for tegning, puslespill og lego. Den dagen jeg oppdaget sangboken var antakelig en slik regnværsdag.

Det var en visebok. Den inneholdt mange spennende tekster og bilder fra en tid i svart-hvitt. Selvsagt kunne jeg ingen av melodiene, men jeg gjorde slik jeg visste jeg skulle. Jeg sang. Det var spesielt én vise jeg raskt ble glad i. Årene har gått og jeg har glemt hva den het, men ved siden av strofene var det tegnet et tre. På en gren satt en liten fugl.

En dag tok jeg med viseboken på skolen. Slik bare et barn kan ville jeg dele min glede med andre. Jeg fremførte sangen for læreren, som lovet at vi skulle synge den sammen i klassen. Han holdt løftet sitt, men før vi noensinne kom så langt sjekket han melodien med viseforfatteren. Min sang, som han sa, var feil.

Det var et av disse øyeblikkene som forandrer.

En Liten Barhistorie

Siv Lene — Tue, 25 Oct 2011 20:24:06 +0000

Jeg har en leppepomade med solfaktor fra i fjor sommer. Hver gang jeg bruker den føler jeg behov for å gjemme meg. Ikke fordi jeg bruker solfaktor i oktober, men fordi den har en underlig, litt ekkel og kremete konsistens. I tillegg har jeg klart å bruke den på en slik måte at den har fått en unevnelig fasong.

Uansett, for ikke så altfor lenge siden så jeg meg nødt til å påføre denne leppepomaden i all offentlighet. Jeg satt innerst i hjørnet rundt et bord, og mine øldrikkende venner så ut til å være opptatt med sitt. Så jeg snek frem leppepomaden, skulle akkurat til å gjøre meg ferdig… og der knakk den. Så til poenget: Før toppen rakk å falle ned så spiste jeg den.

Av to onder velger man det minste. Det jeg nå lurer på er hvordan jeg kom frem til at å spise leppepomaden var en bedre idé enn å ta den diskré i hånden, klatre over et par mennesker og kaste den.

Begynnelsen På Slutten

Siv Lene — Sat, 10 Sep 2011 11:30:11 +0000

Halv seks, en av de aller siste dagene i august, var jeg på vei til toget. Tåken lå fortsatt som en mild dis i gatene og den friske kjøligheten hvisket om høsten. Høsten kommer. Høsten kommer. Jeg tenkte i mitt stille sinn at høsten allerede hadde kommet.

Det var da jeg så henne. På en steinklippe over hodet mitt. Et øyeblikk trodde jeg hun skulle hoppe, men hun stod urørlig. Frosset fast. Jeg kunne ikke slippe henne med blikket, for i all sin plumpe lubbenhet var hun byens dronning. En ensom majestet.

Til slutt skjønte jeg at hun ventet på lyset. På varmen. Jeg gikk videre, men fra bakken så jeg den allerede før den kom – soloppgangen. Høsten har kommet. Fargeløs enda, men ingen er vakrere.